Når en gullmedalje betyr lite eller ingenting.
Publisert: 02.08.2012 kl. 16:31 , endret: 02.08.2012 kl. 19:42
Under årets leker i London er 26 idretter representert, når verdens nasjoner skal kjempe seg i mellom om edelt metall. For majoriteten av de 10.500 utøverne, er de olympiske lekene et høydepunkt, og det viktigste mesterskapet de noen gang vil delta i.
Men slik er det ikke for alle.
Flere idretter har gjevere konkurranser utenfor de olympiske lekene, noe som fører til at mesterskapet blir noe reservepreget, og kanskje mindre interessant enn vanlig.
- Blir aldri like stor
Blant disse idrettene finner vi fotball, som for en knapp måned siden bydde opp til fest i Polen og Ukraina. På herresiden var europamesterskapet en stjernespekket affære, med de største navnene fra europeisk fotball i sentrum. I London er fraværet av stjerner stort.
- Turneringen blir nok aldri like stor som VM og EM, men jeg føler at årets utgave bærer preg av en voldsom positivitet, og selv stortrivdes jeg med å være en del av hele opplevelsen rundt lekene, sier Erik Thorstvedt, som voktet Norges mål under OL i Los Angeles 1984.
Flere nasjoner mangler sine beste spillere, fordi at det ikke er tillatt med mer enn tre spillere over 23 år. Den restriksjonen gjør at Thorstvedt har mistet troen på at den olympiske fotballturneringen vil klare å konkurrere med større mesterskap i fremtiden.
Grunnen til dette, er at turneringens store konkurrenter ikke ønsker at de olympiske lekene skal komme på høyde med verken EM eller VM.
- Det er en organisasjonskrig, der UEFA og FIFA nekter å slippe IOC til for fullt. På grunn av sponsorpenger, vil de nok dessverre aldri tillate at OL blir en reell konkurrent. Akkurat nå har de turneringen der de vil,
- Restriksjonen skaper en del sjeldne situasjoner, som for ekspempel at Spania, som til vanlig dominerer i fotballen, røk ut tidlig. Det, piffet opp med profiler som Ryan Giggs og Craig Bellamy, gjør at det hele blir ganske bra, sier Thorstvedt.
Tror tennis kan ta steget opp
Den oppfattningen deles ikke av Christian Ruud, som deltok i den olympiske tennisturneringen i Barcelona 1992 og i Atlanta fire år senere. Han kaller fotballturneringen håpløs, men innrømmer samtidig at tennisturneringen i OL stadig er i skyggen av de store Grand Slam-turneringene.
- Turneringen blir bare større og større, og jeg tror at spillerne liker å være en del av denne store gruppen med utøvere. Selv satte jeg stor pris på det.
- Historisk sett har Grand Slam-turneringene vært det største man kan vinne, men for hvert OL som går, merker jeg at det blir mer og mer prestisje. Alle de sterkeste spillerne er med, så det har potensiale til å bli like stort i fremtiden, sier Ruud til aftenposten.no.
Tøff konkurranse
Andre store idretter som faller i skyggen av større arenaer, er boksing og sykling. Ettersom det i OL konkurreres i amatørboksing, må flere boksestjerner se lekene fra sofakroken.
Uten profiler som David Haye, Manny «Pac-Man» Pacquiaos og Floyd Mayweather.
For sykkelsporten er det VM, og ikke minst Tour de France, som rager over OL på prestisje-skalaen, men flere av verdens beste syklister stilte til start på landeveisrittet forrige helg.
PS: Om du likevel skulle være interessert i å vite hvordan utøverne presterer i disse øvelsene, kan du klikke deg inn her, for å få full oversikt over alt som rører seg i London.
